Den siste tiden har tusenvis av unge franskmenn helt ned i 12-13 årsalderen tatt til gatene for å protestere. De tyr til vold og hærverk, og setter fyr på biler, søppelkasser og bygninger. Det hele ble utløst av drapet på 17 år gamle Nahel som ble tatt for å kjøre uten førerkort og senere skutt av politiet da han forsøkte å flykte. Det demonstreres mot rasistisk diskriminering i politiet. Det er overveiende ungdom med innvandrerbakgrunn som er i gatene, med forfedre fra tidligere franske kolonier. FNs høykommissær for menneskerettigheter har bedt Frankrike om å ta et oppgjør med rasismen i landet.
Tom Holta Heide har gjort et godt forsøk på oppsummering og analyse av fire redselsfulle franske netter. Tom er teolog og har bodd over 40 år i Frankrike. Han har gitt oss tillatelse til å publisere innlegget som er hentet fra Facebook siden «Tur de France».
«Se på meg – jeg eksisterer!» Kan man sammenfatte 4 netters opptøyer i den setningen, mon tro? For etter hvert som analysene av «opprørerne» tikker inn i media, danner det seg et bilde som med enkelte nyanser er dette: Flertallet – 2/3 – er ungdommer helt ned til 12-13-årsalderen som aldri har hatt befatning med politiet. Gjennomsnittsalderen på de 3200 som er arrestert: 17 år. Ødeleggelsene startet ved at små mobile grupper på et titalls ungdommer avtalte via Internett å møtes der og der og begynne hærverket. I utgangspunktet er de stolte over å «hevne» Nahel – noen ser det som en moralsk plikt. Han er en av dem, ett av flere ofre for politivold og for det de anser som en altoverskyggende fransk «rasisme». De aller fleste er barn, kanskje barnebarn, av nordafrikanske innvandrere. De vet veldig lite om sin egen familiehistorie – mange vokser opp bare med moren (og i parentes bemerket: Forslaget om å la foreldrene betale for ødeleggelsene, er neppe realistisk – hvordan skal en alenemor med tre barn og minstelønn klare det?). Foreldrene snakker aldri om fortiden i hjemlandet. De jobber i lavstatusyrker og de unge føler at det også blir deres lodd. Angående opptøyene forteller flere at de fort kom i en slags rus der alt gikk ut på å gjøre som de andre – eller gjerne litt mer. Følge gjengen – eksistere gjennom den. Bli tatt alvorlig. De filmet hverandre og la ut videoene som en utfordring til andre gjenger, eventuelt i andre byer, om å gjøre den groveste dumheten («la pire connerie»). Konkurranse f.eks. mellom Paris og Marseille. Noen skjøt med nyttårsraketter, ikke nødvendigvis for å skade politiet, men for å «markere styrken». De som skrev oppfordringer til å drepe politifolk, unnskylder seg med å si at de skrev og sa alt mulig rart fordi de var så sinte. For en del virker det som om det er et problem når det gjelder å skjelne mellom virkelighet og fiksjon. President Macrons første reaksjon var å snakke om videospill. Mulig det. Men mange av de som er arrestert og allerede dømt (her går det raskt i svingene!), var ganske enkelt «plyndrere» uten den minste tanke på Nahel – en unggutt på gråten la seg på kne foran politifolka da de arresterte ham med to bukser som plyndrerne hadde mistet i farten. Han fikk gudskjelov betinget fengsel. Verre for ungjenta på 18 som skulle vært praktikant for å bli hjelpepleier – hun gikk inn i en butikk der vinduene var knust og ble arrestert. For forsøk på tyveri. Åtte måneders fengsel hvorav fire ubetinget. Dermed røyk praktikantjobben. Sanaa, som hun heter, gråt da dommen ble lest opp. Hun har en kaotisk familie- og skolebakgrunn, men hadde funnet en vei ut.
Veldig mange straffer gjelder de som i likhet med Sanaa utnyttet anledningen til å forsyne seg av varer fordi butikkene var forsvarsløst «åpne» dvs. med knuste dører og vinduer. Tro ikke at dette bare gjelder Paris og Marseille, også i Brest lekte tenåringene gerilja med politiet. Hvor har de det fra? Hva er drivkraften? Spenning, adrenalin, behovet for oppmerksomhet fra jevnaldrende …
Jeg tror en av konklusjonene må bli at skolen må satse enda mer. Dette er et generelt sosiologisk og kulturelt problem. Innvandrerungdommen lever i sin egen verden, milevis fra Republikkens verdier. Det er et tankekors at selv i forstadsbyer (f.eks. Montreuil) med enorm innsats sosialt og kulturelt ble sentrum herjet av helvetes flammer. Det onde skaper mimetisme – det gode er en sjeldenhet. Imamene i visse forsteder prøvde å bremse ungdommen – forgjeves. Lærere og naboer prøvde å snakke fornuft – men de unge var overopphetet både i fysisk og psykologisk forstand. Vold mot ordførere er en annen «detalj» i bildet. I min fhv. hjemby Pontoise 3 mil nord for Paris ble den kvinnelige borgermesteren gjenkjent. Noen ungdommer hoppet opp på biltaket hennes. «Ta henne, det er ordføreren», skrek de. Heldigvis er hun forholdsvis ung, og løper raskt. Politifolk identifiseres, privatadressen deres legges ut på nettet – de skal «tas». Og deres familier. Blindt hat. Selv om Nahels bestemor har sagt at vi trenger politiet og at hun bare er sint på ham som drepte den for øvrig helt tankeløse unggutten hun er bestemor til. Etterforskningen viser at han kjørte på rødt flere ganger, holdt på å velte en sykkel, fikk fotgjengere til å gjøre helomvending selv om de gikk på grønt lys osv. Og det var ikke første gang. Men det kvalifiserer ikke for dødsstraff!
700 politifolk er skadet. Tusen bygninger er brent. Bl.a. skoler, bibliotek, daghjem. Men flertallet er forretninger: apotek, avis-tobakk-forretninger, klesbutikker o.l. 250 politistasjoner er regelrett angrepet. Frankrike er delt i to. Flertallet ønsker lov og orden (70 % ville at Macron skulle sende ut hæren mot opprørerne), et mindretall – 25 % – mener opptøyene er legitime. NUPES-velgerne forsvarer opprørerne, høyre-ytre høyre forlanger lov og orden. Regjeringen skal nå prøve å slikke sårene og gjenskape «enhet». Bon courage.
